Historien
om Andrea

1992-2010

Da Andrea Kjærstad Pedersen var ett år gammel, sa legene at hun levde på overtid.

Mot alle odds levde hun i 16 år til.

Pleietrengende. Uten å kunne uttrykke seg gjennom ord. Men med en sterk vilje i en skjør kropp.

Hun fikk aldri tatt eksamener eller fikk en fin jobb. Men hennes uvanlige liv har hjulpet mange andre mennesker – spesielt barn i livets siste fase og deres pårørende.

Uten henne hadde ikke Norges første barnehospice blitt en realitet.

Derfor heter barnehospicet i Kristiansand «Andreas Hus».

  Ja, Andrea er min helt! Men hun er mer enn det. Hun ble min mentor, sier Natasha Pedersen.

Det var Andrea som motiverte Natasha til å starte Foreningen for Barnepalliasjon. Og det var Andrea som ga Natasha inspirasjonen og motet til å starte arbeidet med å etablere barnehospicet som bærer datterens navn.

På gravsteinen på Randesund kirkegård står tallene som forteller de ytre rammene for Andreas liv. Født på julaften i 1992. Død 7. februar 2010.

Barnet som kom til verden, var tilsynelatende velskapt og friskt. Men etter en uke sluttet Andrea å puste, og overlevde så vidt. Etter mange innleggelser og et utall undersøkelser, konkluderte legene. Andrea kom ikke til å bli gammel. Kanskje ville hun oppleve sin ettårsdag, men neppe flere fødselsdager etter det.

Men Andreas vilje til å leve var sterk. 

Hun hadde store hjerneskader. Hun hadde kraftig epilepsi. Hun hadde benskjørhet. Hun hadde ikke språk. Hun hadde nedsatt lungefunksjon, og fra da hun var tre år hadde hun pustehjelp. Maten fikk hun gjennom en sonde i magen.

Hasteinnleggelsene på sykehuset ble så mange at familien sluttet å telle. Men Andrea overlevde. Gang på gang. Hun var sterk, og hun var tøff, selv om hun var skjør. 

Andrea hadde ikke talespråk. Men hun hadde evnen til å kommunisere. Øynene hennes. Kroppen hennes. Lydene hennes. Alt fortalte dem som stod henne nær både hvordan hun hadde det, og hva hun ville. 

Å gjøre det riktige for et sykt barn har en pris. Det har Andreas søster Bella satt ord på, om det å vokse opp med en søster som både er elsket og som må ta det meste av de voksnes tid og krefter.

En av tingene Andrea etterlot seg, var derfor kunnskapen om at huset som bærer hennes navn ikke bare skal være for den syke, men for alle de nærmeste som er med på ferden mot en død man vet vil komme, uten å vite når. Foreldre, søsken og andre pårørende skal også ha en plass i Andreas hus.

Hadde Andrea livsglede i tillegg til livsvilje? Ja, det hadde hun! Andrea ønsket å være blant de levende, helt til tiden var inne for å slippe taket.

I rekkehuset der Andrea bodde med familien sin, hadde de en liten, innegjerdet platting og hage.
Andrea elsket å være der.

Der hadde de også plantet to frukttrær.

Ett for Andrea og ett for lillesøsteren Bella.

Høsten 2009 begynte Andreas plommetre å skrante.

Det syknet og visnet hen.

Familien opplevde det som symbolsk.
Andrea visnet på en måte i takt med treet. Hun var sliten. Hun fikk hyppigere infeksjoner, hadde mer behov for søvn, og hun var lydsensitiv.

– Jeg måtte stole på den intuisjonen Andrea hadde hjulpet meg å utvikle. Hun visste selv hva som lå foran, og hun hjalp meg til å forstå, sier Natasha. 

Tiden var inne til at ting skulle få gå sin naturlige gang. Den livsforlengende behandlingen ble avsluttet. Andrea fikk mer smertelindring. Hun trakk seg mer inn i seg selv. Hun tilbrakte mer og mer tid i sengen, med Ole Brumm tett inntil seg.

En søndag i februar døde hun.

Året før hadde Natasha etablert foreningen som i dag heter Foreningen for Barnepalliasjon (FFB). Den har blitt en ressurs for døende barn og deres pårørende. Den er også blitt en viktig samarbeidspartner og premisseleverandør for politikere og helsevesen innen fagområdet barnepalliasjon.

Foreningen våget også å tenke de ambisiøse tankene som har ført til at Norges første barnehospice nå blir etablert. 

Mange advarte. Dette er for stort! Dere biter over for mye! Dette kan aldri gå!

– Hver gang jeg hørte slike ting, tenkte jeg på Andrea. Hva ville hun ha ønsket? Hvilket råd ville hun ha gitt. Jeg var aldri i tvil om svaret. Det ga mot til å fortsette, sier Natasha Pedersen.

Hadde det ikke vært for Andrea, hadde ikke Foreningen for barnepalliasjon eksistert. Da hadde dette helseområdet fortsatt vært neglisjert i Norge. Det hadde ikke eksistert noe barnehospice i Norge. 

Derfor heter stedet Andreas Hus.

Oppkalt etter en helt som satte spor og som har ført til viktige endringer i samfunnet.