Velg en side

Heidi Marie Tjugum har hundrevis av landslagskamper bak seg som målvakt for Norge. Nå vokter hun ikke lenger buret, men dedikerer tiden sin til å utdanne helsepersonell som skal gi den best mulige omsorgen ved livets avsluttende fase.

– Hva skal jeg si? Det er egentlig litt utrolig at det ikke ble akademikertjeneste på meg tidligere, men jeg hadde et talent i idrett, sier Tjugum når vi slår på tråden for å ta en prat. 

Hun debuterte på landslaget i 1992. Det samme året hadde hun også sin internasjonale mesterskapsdebut, og fikk sin første sølvmedalje i somme-OL. Etter at keeperlegenden Cecilie Leganger la opp i 1996 fikk Tjugum mer spilletid og mer ansvar. Totalt ble det 175 landslagskamper, og hun har vunnet både bronse, sølv og gull i OL, VM og EM.

 

Ett av mange medieoppslag fra Tjugums tid som håndballproff. Foto: Faksimile Nettavisen.
Ett av mange medieoppslag fra Tjugums tid som håndballproff. Foto: Faksimile Nettavisen.

 

Tjugum er spesialist i allmenn fysioterapi og jobber som universitetslektor ved videreutdanning i palliativ omsorg på NTNU i Gjøvik. Hun jobber også som rådgiver helse og mestring i Stange kommune. Foreningen for barnepalliasjon er tilknyttet NTNU gjennom et samarbeid om et kompetanseprogram i barnepalliasjon, og alle ansatte ved Norges første barnehospice, Andreas Hus, vil få etterutdanning innen barnepalliasjon der.  

– De siste tolv årene har jeg vært kliniker i kommunehelsetjenesten, primært jobbet med voksne palliative pasienter og har hatt kreft som hovedområde, sier hun.  

Hvorfor ble det akkurat palliasjon? 

– Palliativ omsorg gjør ofte at du blir ekstremt utfordret. Det passer meg og min personlighet, og jeg liker når det brenner og er litt vanskelig. Det krever mye av en kliniker når man står i krysningspunktet mellom liv og død, pårørende og pasient. Det krever mot. Jeg liker å være til nytte for de menneskene som blir utfordret i livene sine. Både for de som skal dø og deres nærmeste, sier hun.  

Ved NTNU på Gjøvik er det stort sett helseprofesjonsutdannede som er i videreutdanning. Det er et likemannsmøte hvor man blir møtt som kollegaer. Tjugum forteller at det de er mest opptatt av på institusjonen er å legge til rette for refleksjon og skape trygge yrkesutøvere.  

 – Vi vil at alle skal være trygge i møte med alvorlig syke, døende og de nærmeste pårørende. Vår oppgave er å etablere en plattform og et rom hvor studentene kan bygge seg selv og bygge videre på sin egen kunnskap, sier hun.

Det finnes flere utdanninger i Norge som tilbyr varianter av palliativ omsorg. NTNU på Gjøvik tilbyr en tverrfaglig videreutdanning som favner alle helseprofesjoner.  

– Jeg tror utdanningen vår gir rom for personlig refleksjon. Pedagogikken handler ikke bare om kunnskapsoverføring, men om å oppnå kunnskap via refleksjon, sier Tjugum, som har jobbet ved denne videreutdanningen i tre år.  

For noen uker siden var en stor delegasjon fra FFB, med både ansatte, fagråd og styre, på studietur til Tyskland for å besøke barnehospicene Sterntaler og Regenbogenland. Der møtte vi ansatte på barnehospicene og flere pårørende som fortalte sine historier. Tjugum var med på turen. 

 Hvordan var det å være med til Tyskland og besøke barnehospicene der? 

– Det var helt fantastisk. Som menneske var det en berikelse. Og som fagperson svært spennende. Særlig med tanke på tverrfagligheten. Det var en samstemthet hvor man får det beste ut av hverandres profesjon, kunnskap og personlighet. Det virket som en berikelse ikke bare for den syke og for de pårørende, men også for de ansatte som jobbet på de to barnehospicene vi besøkte.

 

Fra omvisningen på uteområdet til barnehospicet Regenbogenland like utenfor Dusseldorf. Foto: FFB.
Fra omvisningen på uteområdet til barnehospicet Regenbogenland like utenfor Dusseldorf. Foto: FFB.

 

Hun forteller at i Norge sitter vi alt for ofte på hvert vårt kontor. Det blir ikke alltid like bra:  

– Vi snakker for lite sammen. Særlig når det gjeldet det som er oppdraget vårt. På Andreas Hus vil det bli viktig å skape et kompetansehevingsprogram for de ansatte. Da blir tverrfaglighet og forståelse av hvordan man respekterer og nytter seg av hverandres kunnskap viktig, sier hun.

Selv om Tjugum i aller høyeste grad er å karakterisere som fagperson, så er det ikke til å unngå at man blir berørt.

– Vi fikk høre mange sterke historier. Når man er på et barnehospice er det i sin natur veldig sterkt. Spesielt i avskjedsrommet. Når man ser den lille sengen er det umulig å ikke la tankene vandre til at man er småbarnsmor selv. Folk gråt, og det oppsto et slags fellesskap. Det er greit å vise følelser, selv om situasjonen ikke gjelder mitt barn eller min virkelighet. Også som profesjonell, sier hun. 

Men et barnehospice er ikke bare et sted hvor barn dør, som mange tror. Det er et sted familier kan besøke for å legge sykdommen på hylla for en liten periode. Et sted hvor de kan få lov til å være en familie – og vite at de har dyktig helsepersonell rundt seg som kan hjelpe med både lindring og omsorg.

Selv om Tjugum har jobbet med palliasjon for voksne har hun et helt klart og tydelig budskap: 

– Vi må rett og slett skifte hode, vi som har jobbet med voksenpalliasjon, og anerkjenne at barnepalliasjon er et eget fagfelt som fortjener respekt som nettopp det, sier hun.  

Norges aller første barnehospice, Andreas Hus, åpner på nyåret 2023. Tilbudet vil være gratis for familiene.